USF VERFTET
Hjem > Nyheter > RÅ VOLD, SEX, LYD OG ESTETIKK I NOES RYSTENDE FILMUNIVERS

RÅ VOLD, SEX, LYD OG ESTETIKK I NOES RYSTENDE FILMUNIVERS

Vær så snill og lag en normal film, sa noen. Andre gav ham Cannes-priser. Ikke siden nybølgen har fransk film kunnet vise til en regissør med så stor forståelse for filmens fortellende muligheter og vilje til å eksperimentere med dem som Gaspar Noé. Han beskrives som en genial formalist som leker seg med de tekniske mulighetene mediet gir - dog uten å fremstå som direkte snill mot sitt publikum.


Gaspar Noé debuterte med to kortfilmer i sort/hvitt; Tintarella di luna (1985) om en kvinne som forlater sin ektemann til fordel for elskeren, og Pulpe amère (1987) som viser en ektemann som prøver å voldta sin kone mens han hører på et radioprogram der en mann filosoferer om den ekte kjærligheten.

Hans store gjennombrudd kom i 1991 med Carne. Historien om slakteren som dreper en ung mann han feilaktig tror har voldtatt hans autistiske datter er på mange måter den første "Noé-filmen".
Her møter vi ikke bare skuespilleren Philippe Nahon som går igjen i de påfølgende to filmene hans, men også bruken av tekstplakater for å kommentere historien - i form av advarsler mot sterke scener og fakta- og tilleggsopplysninger som kunne vært presentert av en fortellerstemme. Vi finner dessuten eksempler på den lynraske klippingen kombinert med strobelys som Noé kommer voldsomt tilbake til i sine senere filmer. Lydsporet er massivt, med innlagte effekter som høye smell, konstant brumming fra dypbassene og elektronisk støy. Filmen er også fotografert i med grovkornet film - eller rettere sagt super 16mm som er blåst opp til 35mm scope - og fargepaletten er primært holdt i rødt og brunt - skitne farger som gir det hele et ekstremt dystert preg.

Alene mot alt er oppfølgeren til Carne. Den tok fire å å lage, for i denne filmen skulle han etter eget utsagn skulle vise frem det virkelige Frankrike, og ikke slik som de "mer siviliserte filmskaperne" presenterte landet. Og filmen var et sjokk. Ikke bare for franskmenn og fransk film, men for de fleste som satt seg inn i kinosalen. Noés mål var å lage en film som alle skulle hate, og som vanæret Frankrike. Riktignok forlot mange publikummere salenda filmen ble vist, og en del kritikere avfeide filmen som ren provokasjon, men mange genierklærte både filmen og regissøren. Den vant kritikerprisen ved filmfestivalen i Cannes i 1998, og fikk også ungdomsprisen - selv om den aldri ble delt ut siden man var sikker på at filmen ville bli forbudt for mindreårige i Frankrike ved lansering...

Irreversible fortsetter utforskningen av filmens virkemidler. Selv om det er en klassisk rape-revenge-film, kommer den voldsomme hevnen i begynnelsen av filmen overrumplende på publikum siden historien fortelles baklengs. Den groteske - og særs grafiske - skalleknusingen med brannslikningsapparatet underbygges gjennom et pulserende lydspor som fortsetter konstant i filmens første time. Noé har lagt på en brummende dypbass med frekvens på 27hz, så lavt at den knapt er hørbar for øret. Vibrasjonen lydbølgene skaper i kinosalen derimot, fanges opp av publikums kropper, og kan gjøre folk fysisk dårlige. Legg da til den frenetiske strobebelysningen han benytter seg av i flere scener og at kamera i filmens første minutter spinner rundt som en karusell, og vi snakker om en mental og fysisk rundjuling av publikum. Folk blir både svimle og disorienterte, og det før de i hele tatt er presentert for filmens historie - og den lysner ikke akkurat opp stemningen den heller.


Det har tatt Noé åtte år å komme opp med en ny film. I mellomtiden har han eksperimentert med ymse prosjekter - blant annet bidratt med We Fuck Alone på filmkunstprosjektet Destricted.

Enter the Void
 hadde premiere i Cannes sist, og sjokkerte igjen sitt publikum. Denne gangen ved at det var en optimistisk, billedskjønn film om håp, radikalt anderledes enn alle filmene hittil i hans karriere. Men uansett om dette betyr at Noé har gått helt nye veier og eksperimenter i en ny filmatisk retning, har han bevist gjennom sine tidligere filmer at han behersker de filmatiske virkemidlene mediet har til rådighet til fulle.
Les BTs anmeldelse av filmen her.


Red. tekst fra Cinemateket USFs filmomtaler/Ole Petter Bakken. Se hele omtalen her.

Filmene som vises er
CARNE, 1991. Vises onsdag 19 januar kl. 18:30 + tirsdag 25 januar kl. 21:15. Fransk tale, engelske undertekster.
Les om filmen her.

WE FUCK ALONE, 2006. Vises ondag 19 januar kl. 21:00 + tirsdag 25 januar kl. 19:00. Engelsk tale, utekstet.
Les om filmen her.

ALENE MOT ALT, 1998. Vises onsdag 19 januar kl. 18:30 + tirsdag 25 januar kl. 21:15. Fransk tale, norske undertekster.
Les om filmen her.
Se trailer her.

IRREVERSIBLE, 2002. Vises onsdag 19 januar kl. 21:00 + tirsdag 25 januar kl. 19:00. Fransk tale, norske undertekster.
Les mer om filmen her.

ENTER THE VOID, 2009. Vises
onsdag 26 januar kl. 18:00 og 21:00
torsdag 27 januar kl. 18:00 og 21:00
fredag 28 januar kl. 18:00 og 21:00
søndag 30 januar kl. 18:00 og 21:00
mandag 31 Januar kl. 18:00 og 21:00
Engelsk og japansk tale, svenske undertekster.
Les om filmen her.
Se trailer her.

For å se filmer på Cinemateket USF må en være medlem i en filmklubb. Medlemsskap koster kr. 100 og selges ved inngangen. Medlemsskapet gjelder for både Cinemateket USF, Bergen Filmklubb og de fleste andre filmklubber i Norge.
Billett kr. 40 til alle filmer.
Se Cinemateket USFs nettsider for mer informasjon og fyldige programomtaler.

 

Opprettet: 10/1-2011

USF Verftet - Georgernes Verft 12, 5011 BERGEN - Tel: (+47) 55 30 74 10 Web: Kyber Kommunikasjon